Mitt hemmelige våpen for å beskytte ryggen til taxen
En unse for forebygging og deretter noen
Jeg adopterte min tax Sebastian våren 2007. Siden doxies er mottakelige for problemer, hadde jeg innført visse forhåndsforholdsregler fra jeg fikk ham. Jeg hadde doggie trapper for sengen min. Søsteren min bygde gradvis stigningstrapp for sofaen og verandaen.
Dessverre måtte Sebastian ha ryggkirurgi i desember 2009. Etter operasjonen var jeg super årvåken. Problemet med trapper er at han, som mange hunder, ville gå opp trappene for å komme seg på sengen og deretter hoppe av. Så trappen ble forvist, og han har ikke fått lov til å sitte i sofaen eller sengen siden. Vi hadde en rampe som var solid nok til at vi alle bygde for verandaen. Vi brøt ham fra "mer-catting" (å komme opp på hans hjerner for å tigge).
Henter Doxie min
Jeg var enda mer forsiktig enn før av hvordan jeg hentet ham. Jeg ville øse opp bunnen og bakbeina bakfra med høyre hånd, og la venstre hånd på underkroppen hans. Jeg ville holde hodet høyere enn kroppen hans og bringe ham inn nær brystet. På et eller annet tidspunkt begynte han å bli snudd da jeg gikk for å legge ham ned, og jeg var redd for at han ville prøve å hoppe. Så jeg sluttet å hente ham.
Akupunktur og en lys ide
Sebastian begynte å vise frem fremtredende tegn på at ryggen plaget ham igjen tidlig i 2012. Vi begynte å ta ham til ukentlig akupunktur, og han reagerte bra. Dessverre, hver gang vi prøvde å avvenne ham fra en gang i uken til en gang annenhver uke, ville han slå tilbake. På et tidspunkt mistet han bevegelsen i bakbeina, akkurat som han gjorde før operasjonen. Noen i vårt husholdning kom på ideen om å bruke et stort serveringsbrett som søsteren min hadde med seg da hun flyttet inn. Det var utrolig at han selv med en lammet caboose dro seg selv på det brettet!
Brett for doxies
Vi var i stand til å unngå en ny operasjon gjennom akupunktur. Sebastian går fremdeles for behandlinger; han går hver tredje uke nå. Han kan gå helt fint, men han har den klassiske vingen for en hund som har problemer med ryggen. Jeg har ikke hentet ham på flere år. Når vi går til veterinæren for akupunktur hans, bærer vi ham på brettet. Jeg satte den i garasjen, i flukt med døren. Han går opp og går videre, deretter inn i bilen på brettet. Han blir båret inn i behandlingsrommet på brettet og blir der for behandling. Vi drar tilbake til bilen, så når vi kommer hjem, legger jeg ham ned ved garasjeporten og inn i huset han går.
Jeg tror at selv om han ikke ble skremt, ville det å hente og løfte ham være en potensiell belastning på ryggen hver gang. Hvis jeg antar at jeg ville legge ham ned og gå ham inn i veterinærens bygning i bånd, redder jeg seks heiser per veterinærbesøk - inn og ut av bilen og på og utenfor eksamensbordet. Jeg ser andre doxies hentet inn for behandling. Mange av dem blir holdt av foreldrene med bare en arm. De plukker dem opp slik at doxies forben blir drappet over foreldrenes underarm. Bakbena henger bare. Det får meg til å krype.
Så dette er min innsats for å starte en “Trays for Doxies” -kampanje.
