Unsung Champions i AKC Agility National Championship
Jeg har nettopp returnert fra AKC Agility National Championship 2017 i Perry, GA. Det er min syvende gang å delta på dette fantastiske arrangementet og min 12. gang for å kvalifisere meg til det. Hver gang jeg har deltatt, har jeg kommet med den samme tanken. De virkelige vinnerne av NAC (National Agility Championship) er ikke lagene som vant en plassering eller gjorde finaler.
De virkelige vinnerne er hverdagslagene som setter alt sammen på linjen og kjenner sin prakt - triumfen - er i gang til startstreken på Nationals.
De mest minneverdige løpene
I år sto jeg ved ringekanten med bestevennen min og lyttet til mengden. Jubelen var høyest for lag som var raskest. Jeg syntes dette er litt trist. Jeg fant ut at de høyeste jubelen var for den daglige konkurrenten. Jeg jublet nok høyest hele helgen for en eldre mann med moderat hastighet, lykkelig Sheltie som løp hjertene sine med store glis i ansiktet. Hunden banket en stolpe tidlig i løpet, men teamet fortsatte å løpe som om de var i finale. De ga alt. Det var et vakkert løp. Ikke i den forstand at det var smidighets-perfeksjon, men i den forstand at du kunne se hjertet til det teamet. Og hjertet deres skrek av kjærlighet til hverandre, kjærlighet til sporten og spenningen og stoltheten over å bare være der.
Jeg jublet høyest for dem enn noe annet lag i år. I min bok var denne hverdagsduoen Champions of AKC Nationals 2017.
Mine første statsborgere
I 2007, mine første statsborgere som deltok, var favoritteamet mitt en svart puddel og eieren hennes, som jeg hørte gjennom vinrankene døde av en lungeplager. På slutten av kjøringen, ville føreren kollapse utenfor ringen der venninnen hennes ventet med oksygen. Det ga meg frysninger. Jeg hørte handlerens ønske var å komme til Nationals før hun gikk bort.
Det teamet vant National Agility Championship for 2007 i boken min. Jeg husker ikke en gang hvem som tok førsteplassen det året.
2010 Nationals in Tulsa
På Nationals 2010 i Tulsa var det en eldre dame der iført en cellegift på hodet. Hun hadde mørke ringer under øynene, og huden hennes var langsom. Likevel hadde hun også det største smilet i ansiktet. Corgien hennes som gikk ved hennes side hadde også et stort glis i ansiktet. Damen var full av entusiasme og var så spent på å kunne delta. Jeg kjente henne ikke, men jeg var spent på henne også. Jeg så dem i ett løp. Corgi var en hund med moderat hastighet og en nøyaktig, villig arbeider. Jeg elsket løpene deres og gleden som strålte fra teamet mens de jobbet.
For meg var vinnerne av NAC 2010 dette laget. De hadde et uvurderlig løp, og jeg husker ikke engang om det var rent.
2009 Nationals
Det var i 2009 jeg tror der jeg så en middelaldrende kvinnelig handler som kjempet om å bevege den ene siden av kroppen hennes. Jeg tror hunden hennes var en sportslig hund. De jobbet fantastisk avstand på banen, ettersom føreren ikke kunne løpe. Jeg husker kjøringen jeg så på som ren. Det var en ting med ren, hvit skjønnhet og tillit - en forbindelse som holdes sammen til tross for teamets handikap og avstanden som skilte dem på banen.
I 2009 var National Agility Champion i mitt hjerte dette strålende teamet.
Forfatterens AKC Nationals 2017 musikkvideo
Subtile skift
Det er viktig for alle lag - de som vinner og de som er i midten og til og med de som er sist - å bli applaudert for sitt forsøk. For deres vilje til å fortsette til tross for hvilke hindringer som angriper dem. Enten de drar hjem med blå, rød, grønn eller ingenting, fortjener hvert lag applaus.
Det som bekymrer meg er at jeg sakte ser agility-samfunnet skifte fra å prise alle konkurrenter til å ignorere den daglige konkurrenten og kun fokusere på de som viser fart og konkurranseevne på toppnivå. Jeg pleide å se flere handicappede behandlere hos hver statsborger. I år så jeg ingen åpenbare funksjonshemmede håndtere som konkurrerte, selv om jeg med så mange lag bare så en brøkdel av de som konkurrerte. Jeg pleide å høre klapping og jubel for hvert lag som konkurrerte, enten de løp rent eller ikke. I år var jeg oppmerksom på mengden støy, og dessverre fikk de fleste av gjennomsnittslagene liten, om noen, applaus. Jeg jublet imidlertid for de tregeste lagene, lagene som slet, lagene som viste hjerte, lagene som vant, lagene som var der bare for å gå til startstreken ved stordansen.
I mitt hjerte teamet dere - de hverdagslige Janes og Joes som løper med din beste furrede partner - du er de virkelige vinnerne. Jeg applauderte deg da jeg så deg løpe i forrige helg, og jeg applauderer deg nå.
Bruk konkurrentskjortene og -nålene med stolthet når du kommer tilbake til hjemmets agility-samfunn. Du er det som gjør denne sporten flott. Takk for at du fikk det beste spillet til Nationals i år.
I mitt sinn dro du hjem vinnerne av Agility National Championship 2017.
Bekreftelse
Jeg ønsker også å anerkjenne de nasjonale mesterne som aldri tok ringen. Takk til alle som melder seg frivillig og jobbet hos statsborgere i år og i årene som gikk. Jeg er alltid overrasket over at folk vil komme ut for å melde seg frivillig på et show der de ikke får konkurrere. Hver frivillig jeg møter i helgen var snill og hjelpsom.
Du fortjener NACV-prisen (National Agility Champion Volunteer). Takk skal du ha.
